Jeg er tappet for energi, på alle mulige måter.

DETTE INNLEGGET KAN IKKE KOMMENTERES, FOR JEG ØNSKER IKKE TILBAKEMELDINGER PÅ DETTE, ENKELT OG GREIT. ET SÅPASS PERSONLIG INNLEGG FOR MEG AT JEG INNBILLER MEG AT INGEN KAN LESE DET, FOR JEG TRENGER BARE Å FÅ DET UT. JEG VET JEG KOMMER TIL Å ANGRE PÅ DETTE IMORGEN, MEN ANYWAYS...

Før var jeg så flink til å være positiv. Til alt. Bare det å holde motet oppe, tenke positivt og gjøre det beste ut av hva enn det skulle være og hvordan situasjonen var. Men nå derimot... Alt annet enn det jeg nevnte nå. Det går i negative innstillinger hele tiden. Jeg har såvidt noe håp lengere og jeg har mistet troen på meg selv. Det er folk som sier til meg "Du er så sterk!". Jeg VAR sterk, men jeg har blitt så sinnsykt mye svakere med tiden at dere bare skulle likt å visst. Nå er jeg så svak at jeg ikke selv skjønner hva som skjer med meg. Jeg legger meg hver kveld og møter hver morgen med tårer. Og dessverre for meg så blir jeg bare verre og verre, selv om jeg trodde at det var på bedringens vei. Nå er jeg virkelig alt for utmattet og sliten, og jeg er rett og slett redd for meg selv. Jeg har konstant vondt i hodet, og nå har jeg generelt vondt i hele kroppen. Jeg orker ikke å gå på skolen og jeg orker såvidt å bytte skulder i senga. Jeg orker ikke å snakke med folk for jeg orker ingen verdens ting snart. Hodet dunker så mye at jeg har lyst til å smelle det så hardt jeg kan i veggen. Det hjelper, men så kommer den instense smerten igjen etter 10-15 sekunder. Kroppen vil såvidt ta imot mat lengere og jeg sliter veldig med konsentrasjonen. Jeg vil bare sove. Sove vekk all smerte. All frykt, alle bekymringer og alle tårer. 

Det tok over 4 timer før jeg endelig sovnet i natt. Den føltes så ubeskrivelig lang og jeg lå å vrei meg av smerter. Jeg fikk noen små timer med søvn før jeg fikk tvingt meg selv til å gå på skolen. Skoledagen var det bare å kjempe seg i gjennom, selv hvor hardt det var. Etter skolen dro jeg på jobb for å si ifra at jeg måtte ta noen uker fri. Hvor lenge det blir vet jeg ikke selv en gang, men jeg må prøve å finne meg selv igjen nå. Jeg må hvile. Jeg trenger det.

Folk som kjenner meg vet veldig godt hvor lite jeg liker å vise følelser. Er det noe jeg virkelig hater, så er det å vise at jeg ikke har det greit eller at jeg er lei meg. Jeg sperrer meg veldig inne og snakker ikke med folk. Dum som jeg er så lar jeg heller såret bare bli dypere. Derfor er det også veldig lett for dem rundt meg å merke når jeg ikke har det greit. Visst jeg først er lei meg offentlig så har det virkelig skjedd noe. Jeg knekker om folk spør hva som har skjedd, jeg knekker når folk klemmer meg og sier det kommer til å gå bra og jeg knekker når jeg får oppmerksomhet rundt det. Jeg vil ikke. Det siste jeg prøver å oppnå er oppmerksomhet, virkelig. Jeg pleier å ta alt med et smil. Men jeg klarer ikke det lengere... Jeg er bare svak, det er det. 

Jeg skal straks ut å gå en tur alene i skogen bare for å få tenkt litt for meg selv og roe meg ned litt. Håper dere har en fin dag videre:-) 



Valmira(16) fra Kristiansand - blogger om alt mulig..

arkiv

  • Mai 2012
  • April 2012
  • Mars 2012
  • Februar 2012
  • Januar 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Januar 2011
  • Desember 2010
  • November 2010
  • Oktober 2010
  • September 2010
  • August 2010
  • Juli 2010
  • Juni 2010

  • kategorier

  • Blogg
  • nattainnlegg
  • QUOTES
  • SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDE

  • lenker

  • NETTBYEN MIN

  • designet er laget av:

  • caroline maria bloglovin


  • hits